Jeg er enig i det du skriver. Det er særlig interessant når du kobler utviklingen og vår manglende evne til endring opp mot sosialdemokratiet. Jeg mener vi med fordel kan prøve å relatere kapitalismen, krig, den økologiske krisen, opp mot det etablerte. Folk må se nærmere på særlig de siste 200 årene i historien, overgangen fra føydalsamfunn til et kapitalistisk samfunn, man må innse at demokratiet er en idealtype, og ikke-eksisterende i dagens samfunn. Staten er tilstede for å opprettholde maktforskjellene og klassekonflikten, ved at folket får en følelse av at vi nå har en megler som skal sørge for at rettferdighet, at vi får rettigheter. Velferdsstaten fungerer på samme måte. Alle de institusjonene som vi har i dag er alle et resultat av og et premiss for kapitalismen. Vi skaper institusjonene. Og vi blir skapt av institusjonene. Det viktigste vi må gjøre for å skape endring er bevisstgjøring rundt dette; vi har skapt dette, vi kan også endre dette. “Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser”. W.I. Thomas. Dette er vesentlig å forstå, og oppleve, for å kunne skjønne hvordan kapitalismen griper inn i alle deler av livet og samfunn, alt henger sammen. Og vi skaper og reprodusere kulturen vår gjennom å fortsette å forholde oss til institusjoner som danner grunnlaget og muligheten for kapitalismens eksistens. Status quo må analyseres med fantasi, og Marx og Engels er viktige for forståelsen av samfunnet i dag. Jeg vil komme med en liten anbefaling: Anthony Giddens ‘Sociology – a short but critical introduction’. Finnes også i dansk utgave. Jeg mener sosiologien skiller seg fra andre vitenskaper, og denne boken forklarer hvorfor. 170 sider er kort, men det er særdeles grunnleggende det som blir presentert. Den tar blant annet for seg den moderne byen som.problemområde for sosial endring, noe jeg ser på som særlig viktig å være bevisst på her i landet når vi ser hvordan folkemeningen dannes.

Steigan blogger

På den svenske fredsbevegelsens konferanse i Degerfors 3.-5. august var jeg blitt bedt om å holde et innlegg om den norske fredsbevegelsen mot Libya-krigen. Jeg tillot meg å sette både Libya-krigen og imperialistisk krig i det hele tatt i sammenheng med krisa i kapitalismen. Her er innlegget.

Kampen mot Libya-krigen

1. Norge hadde, i likhet med Sverige og store deler av verden, en enorm bevegelse mot Irak-krigen. 60.000 mennesker protesterte i Oslo og vi bidro til å holde Norge ute av krigen.
2. Det var mye vanskeligere å skape en bevegelse mot Libya-krigen. Det skyldtes dels imperialistenes taktikk, og ikke minst skyldtes det at vi i 2011 hadde en sosialdemokratisk regjering, mens vi i 2003 hadde en vanlig borgerlig regjering. Dermed ble det vanskeligere å mobilisere fagbevegelsen. Dessuten gikk det tidligere pasifistpartiet Sosialistisk Venstreparti inn for krigen, dermed ble fredsbevegelsen splittet.
3. Kampen mot krigen ble også paralysert av at regjeringa med Jens…

View original post 1,062 more words